Rapport fra hamburg

Bergstadens flygelkorrespondent rapporterer fra Steinwayfabrikken i Hamburg.

Tekst og foto: Tor Espen Aspaas

Tirsdag 15. november 2011 – kl. 10.55:

Akkompagnert av den norske eneforhandleren av Steinway-flygler i Norge, Thron Irby, har undertegnede nettopp landet i Hamburg. Imidlertid er ikke ”landet” et heldig ordvalg, ettersom jeg fremdeles flyr, euforisk og adrenalinfylt til fingerspissene etter en ganske søvnløs natt. Det endelige reisemålet er den legendariske Steinway & Sons-fabrikken, og som eneste bagasje har vi midler oppspart over en årrekke og et mandat gitt oss av utallige små og store bidragsytere, alt fra private dugnadsdeltagere til tunge sponsorer i det offentlige rom. Oppdrag: å velge – til felles odel og langtidseie! – det suverent beste instrumentet verden pr. dags dato har å tilby Vinterfestspill i Bergstaden og Røros-regionen med alle fastboende og tilreisende musikkelskere. Fryden er skrekkblandet; i dag skal jeg gjøre et irreversibelt valg på grunnlag av egne preferanser og sakkunnskap – et forhåpentligvis informert, men like fullt personlig valg som får konsekvenser for utrolig mange involverte. Jeg nyter alles tillit i øyeblikket, med mulig unntak av min egen.



Kl. 11.20:
Vi blir belevent tatt i mot av Steinway-direktør Gerrit Glaner, en ulastelig antrukket herremann med utseende og manerer like velpolerte som lakken på instrumentene jeg snart skal teste. Som en forebyggende støtdemper før kvalitetssjokket serverer direktøren kaffe i et konferanserom hvor Rubinstein, Horowitz, Argerich, Zimerman og Ashkenazy stirrer ned fra signerte bilder i gullrammer. ”Vi har tenkt å gjøre livet ekstra vanskelig for Dem, herr Aspaas,” sier Glaner mens han byr på kjeks som smaker høvelspon. ”Normalt stiller vi kun seks flygler til disposisjon for utvelgelse, men i dag får du åtte!” Jeg får deler av nevnte kjeks i vrangstrupen.



Kl. 11.36:
Jeg har forlatt jorden og kommet til klaverparadiset. Klaviaturtilbedernes Mekka. Piano-nerdenes Shangri-La. Inne i prøvesalen står Steinway-konsertmodellene på rad og rekke. Det ser ut som om åtte nattsvarte, enorme, forhistoriske fugler har slått seg ned her for å ruge ut all verdens musikk. Flügel betyr da også ’vinge’ på tysk… Jeg spiller fire storslåtte, langsomme akkorder på nr. 1, fortsetter med de samme på nr. 2, nr. 3, nr. 4… Jeg skylles i land nederst ved nr. 8 og konstaterer at dette vil bli en lang, hard og helt fantastisk dag.



Kl. 12.53:
Et Steinway konsertflygel av største modell (D) er 274 cm langt, 156 cm bredt og veier 480 kg. Hver eneste del av den komplekse helheten er tilvirket for hånd. Hundrevis av ansatte legger tusenvis av arbeidstimer i hvert eneste instrument. Vi snakker om verdens beste og mest ettertraktede tangentinstrumenter, det finnes ikke bedre, mer tradisjonelt og kompromissløst håndverk i Europa i dag enn det disse representerer. Hvert eksemplar har sin egen distinkte personlighet og individuelle karakteristika. Det tar tid å kartlegge dette. Jeg har valgt bort nr. 1 og nr. 8, de er litt for rå og unyanserte for min smak. Ett for ett legger jeg lokkene ned for at øyet skal kunne se hva øret har hørt. Nr. 6 har et litt for grunt register for hårfine, svake nyanser. Lokket senkes. Nr. 4 er et utmerket instrument, men det får ikke hjertet til å flimre i meg. Jeg søker et instrument som spiller meg like mye som jeg spiller det. Lokket ned. Fire igjen.



Kl. 13.58: 
Nr. 7 er eliminert – men nå begynner det å røyne på. De tre som gjenstår er så fullkomne instrumenter at jeg ikke makter å registrere forskjeller lenger. Hvilket som helst av dem ville gjøre oss alle i cirkumferensen stolte og glade i mer enn hundre år. Meningsløse ekko fra en viss vaskepulverreklame dukker surrealistisk opp i sinnet: ”Hvorfor må jeg velge…?”

Kl. 14.37: 
Nr. 3 skal altså ikke til Røros, men hva hjelper det når jeg vet at jeg aldri vil kunne ta en avgjørelse mellom nr. 2 og 5? Irby lytter og Glaner står og lever opp til navnet mens jeg våndes. Hadde det handlet om et sjakkparti, ville vi kalt det en remis. Med god psykologisk innsikt foreslås det lunsj fra sidelinjen.



Kl. 15.55: 
Ny frisk! Etter en god og lang pause røper de to siste instrumentene mye mer om seg selv. Nå går jeg over til å prøve ut lange partier og hele verk på dem. Irby er en stund overbegeistret for nr. 2, mens jeg heller mot nr. 5. På tide med den ultimate syretest for alle flygler: det ekstremt sterke og det uendelig svake – Rakhmaninov og Schubert…



Kl. 16.27:
Irby og jeg er nå helt samstemte: nr. 5 har ALT – det tordner og hvisker, synger og gnistrer! Det vil passe akustikken like godt i Bergstaden Ziir som i Storstuggu. Det er et enestående instrument. Som en siste test prøver jeg de samme avslørende, ultrasvake Schubert-akkordene en siste gang på alle åtte flyglene. All tvil er fordampet. 



Om man stokker om på bokstavene i navnet ”STEINWAY” får man setningen ”YES, I WANT!” 
Kjære, vakre, unike Steinway D, serie 590.169 nr. 1631-150 – Bergstaden, Vinterfestspill og du fortjener hverandre. Velkommen til oss!